PopArtilleriet

2012-01-05T21:51:00.003+01:00

Når man først er ute og rusler en tur en tilfeldig vinterkveld; det er mørkt ute og lyst inne; kan man like gjerne ta en liten sniktitt og se hva slags kunst folk pryder hjemmene sine med (og forteller hvem de er med). Litt vouyeurisme gir en kunstner en smule hverdagsfryd.

Litt morsomt er det også å se hva slags kunst kjendiser omgir seg med. Her fra Sting og Trudie Stylers kåk - trygt smykket med tidlige modernistiske arbeider. Aldri feil, men ikke akkurat modig ;-)
Sakset fra Architechtural Digest.

2011-12-09T11:59:00.001+01:00

.
Det er knapt mulig å tenke seg jul uten følelser. Allerede der er det vanskelig å skape god kunst relatert til julen. Den erkeamerikanske illustratøren Norman Rockwell malte coverillustrasjoner for magasinet The Saturday Evening Post magazine i 40 år. Rockwell hadde sin storhetstid i etterkrigstidens Amerika. Han virket i god tid før kitschbegrepet fikk fotfeste og så naturlig nok ingen kunstteoretiske problemer ved å fange sukkersøte øyeblikk på lerretet :-)

Kitsch for nybegynnere (sakset fra D2):

Kitsch er aldri ironisk.
Kitsch handler om sentimentalitet, pathos og drama.
I kitsch er begrepet «samtid» absurd – hele verdenshistorien er «samtid«. Arketypene (evighetsmotivene) er derfor sentrale. Hvis et verk reflekterer sin tid, så dør verket med tiden.
Kitsch bygges på naturstudium, og vurderes som «godt» etter hvor levende det er.
I kitsch betyr «utvikling» individuell forbedring – at man blir dyktigere til å skape liv på lerret. Som Nerdrum sier: Man kan ikke unnskylde seg med tiden man lever i – sammenligning med andre mestere avslører raskt hvem som er dyktigst.

2011-12-01T18:30:00.001+01:00

Egentlig skulle det ikke bli noen kunstreise i 2012. Men nå ligger det likevel an til å bli en Paris-tur med min gamle studievenninne Siri. Og siden jeg (som nevnt før; med skam å melde) aldri har vært i Paris er dette en strålende mulighet. Ikke bare er Siri felles design- og kunstelsker - hun har dessuten studert i Frankrike og snakker flytende fransk. Vi reiser utenfor sesongen og håpet er å slippe å stå i kø for å se mesterverkene i Louvre.

Et av arbeidene jeg gleder meg til å se «live» er Kornplukkerne av franske Jean-François Millet (født 4. oktober 1814, død 20. januar 1875). Millet blir sett som en overgangsfigur mellom romantikk og realisme i europeisk kunsthistorie, og han malte hovedsaklig motiver fra den franske bondekulturen. Det jeg elsker med bildene er det jeg alltid kommer tilbake til; en beskjeden fargeholdning og en form for minimalistisk komposisjon. Den lavmælte sentimentaliteten i bildet vil vi i dag kanskje si tenderer mot kitch, men på den tiden var det viktig og provoserende sosialrealistisk dokumentasjon av arbeidernes harde kår.

2011-11-22T00:09:00.001+01:00

Jo mer vi nærmer oss samtiden, jo mindre føler jeg for kunsten - hvilket rimelig er, siden samtidskunsten helt til nå har hatt som agenda å jobbe seg bort fra flyktige følelser. Dagens kjente kunstnere med sine kunstfabrikker har skapt en industri som er veldig langt fra tanken om kunstneren som en sensitiv sjel og samfunnets måleparameter. Kanskje en romantisk myte, men jeg savner denne mytiske kunstneren likevel. Ved overgangen mellom realismen og impressionisme dabber min interesse - og nettopp i den perioden virket den franske kunstneren Edouard Manet.

Jeg kan ikke si jeg elsker Manets Balkongen, men jeg liker godt hvordan han i akkurat dette maleriet blandet modellerte former med rene flater, jeg liker kontrasten mellom de sorte og hvite klærne og det grønne rekkverket på balkongen og jeg liker de kalde ansiktene til personene som kjeder seg i bildet.

Dette er ett av de maleriene jeg har studert nærmest - uten å noensinne ha sett originalen foreløpig - og jeg bruker de samme kontrastene i mine egne malerier.

Maleriet befinner seg i dag i Musée d'Orsay i Paris - en by jeg med skam å melde må innrømme å ikke ha vært i enda ...

2011-11-20T16:01:00.001+01:00

Vår 3-ateliers-mottakelse er vel i havn. Atelieet var fylt til randen av gjester; gode gamle venner, mine ærede samarbeidsparnere på designfronten, medkunstnere, andre kulturfolk og nye venner. For en kveld! Gjesten gjør festen - takk til alle som kom og bød på sitt gode humør og gode samtaler. En stor takk til Bjørnulf Dyrud og Kjerstin Dyrud som med stemningsfull fiolin og gitar skapte kveldens høydepunkt =D

2011-11-12T00:12:00.001+01:00

9. november åpnet The National Gallery i London utstillingen «Leonardo da Vinci – Painter at the Court of Milan». Tingenes iboende; med baksmell på skatten har jeg ingen mulighet til å reise over for å se tidenes samling av da Vinci-arbeider! På den annen side, det kommer til å være kilometer på kilometer på kilometer med kø – og etter Berlin-biennalen i 2010 er jeg definitivt ferdig med kunstkøer for resten av livet.
Leonardi da Vinci er mester uten mesterverk for meg. Han gjorde grunnforskningen for all naturalistisk kunst etter rennessansen – og verk som Nattverden og Mona Lisa, til tross – for meg er det blyantstudiene han gjorde ved forskningsarbeidene da han snippet, klippet og kuttet i døde kropper for å forstå menneskets anatomi som er de store mesterverkene.

Jeg har lyst til i samme slengen å nevne Gunther von Hagens BodyWorlds-prosjekt – uten at det burde komme inn under Mesterverk-tittelen, forsåvidt. Men den østtyske anatomens menneskeutstoppingsprosjekt har på mange måter tilsvarende funksjon i dag som da Vincis studier den gang hadde. Etter i årevis å ha fulgt van Hagens på nett hadde jeg gitt opp å få sett utstillingen – den var alltid så langt og så dyrt unna – i Los Angeles, i Singapore, i New York ... En sommerdag i København, dog, var den plutselig der og undertegnede kunstner er klokere hva gjelder menneskets anatomi og hvordan strukturene i kroppens mange lag påvirker dens uttrykk i kunsten.
Jo, og så følte jeg meg ganske snytt da vi i studietiden fikk tilbud om å tegne hos rettsmedisinsk institutt. Jeg var den eneste studenten som ønsket å delta, så kurset ble avlyst ...

2011-10-28T00:17:00.005+02:00

Davids maleri «Marats død» er enda ett maleri klassisk maleri på min topp 10-liste. Stadig er det de samme kvalitetene jeg elsker; nydelig skildring av mennesket, enkelt og minimalistisk komponert med en beskjeden fargeholdning.

Sakset fra Wikipedia om David: Jacques-Louis David (født 30. august 1748 i Paris, Frankrike, død 29. desember 1825 i Brussel, Belgia) var en høyst innflytelsesrik fransk møbelarkitekt og maler i nyklassisk stil. På 1780-tallet forandret hans historiemalerier seg fra rokokko mot klassisk strenghet.

David var den førende skikkelsen innenfor nyklassisismen, men ble opplært av Joseph Marie Vien i en rokokkotradisjon i stilen til François Boucher. Denne retningen forkastet David med maleriet Horatiernes ed, som ble vist i 1784 både i Roma og Paris og som straks ble anerkjent som et banebrytende verk. Fargene var lysende og klare og tegningen fast, naturlig og kraftfull. Motivet vendte seg dessuten vekk fra aristokratiets bekymringsløse forlystelser og søkte tilbake til den romerske republikkens tradisjonelt strenge dyder.

2011-10-28T00:02:00.002+02:00

Elton John lurer ikke på om han skal våge å ha gedigen moderne kunst i stuen. Jeg følger i hans fotspor og maler nå et stort Rothko-inspirert bilde som kan få lov å henge hjemme til det byr seg en utstillingsanledning.

2011-10-07T12:02:00.000+02:00

Jeg er i Nord-Norge og jobber med skisser til EScapes. Tenker så det knaker. Gjett hvem som trenger en latte, en skikkelig frøbrødskive med brunost og litt prokrastinering? Og mens slikt begås kom jeg over Willem de Koonings utrolig stilige atelier i East Hampton på Anthology Magazine (med den fiffig klingende undertittelen Living With Substance & Style). Ikke vanskelig å se at det er i USA kunstpengene finnes.

2011-10-05T13:05:00.000+02:00

Thomas Hoving, tidligere direktør i Metropolitan Museum of Art, er kjent for (ja, med unntakt at han var direktør i Metropolitan, selvsagt) å ha sagt «Art is sexy! Art is money-sexy! Art is money-sexy-social-climbing-fantastic!» Den New York-baserte interiørarkitekten S.R. Gambrel har fattet poenget og viser hva kunst gjør for et lekkert upscale hjem:

2011-10-03T20:43:00.002+02:00

MESTERVERK 2: CARAVAGGIO: Den tvilende Thomas. 1601.

Caravaggio er regnet som barokkmaleriets første store representant. Han trådte frem i Romas kunstmiljø rundt 1600 og ble betraktet som gåtefull, fascinerende, opprørsk og farlig. I barokken var idealismen den rådende retningen i kunsten, så Caravaggios naturalisme ble betraktet som vulgær; han malte mennesket slik det fremsto med sine rynker, vorter og andre skavanker og han tillot seg å male hellige personer med modeller plukket opp fra gaten.

Han levde nok en ganske bustete tilværelse; I 1607 drepte han en ung mann i en sverdkamp, og han måtte flykte fra Roma med en pris på sitt hode. På Malta i 1608 var han involvert i en annen slåsskamp, og en i Napoli i 1609. Karrieren ble kort; i 1610 døde han.

Grunnen til at dette maleriet er på min topp 10-liste er selvsagt den utrolige fremstillingen av de fire mennene, men også den beskjedne fargepaletten og den minimalistiske komposisjonen Caravaggio dristet seg til mens hans samtidige malte pompøse religiøse allegorier, gjerne med de nyoppfunne skarpe fargepigmentene.

2011-10-03T20:21:00.003+02:00

KARI STEIHAUG: Etter markedet. Detalj.

Nå mistenker jeg nesten en liten konspirasjon fra Høstutstillingens jury. For hvor er de spennende norske maleriene? Hvor er maleriene med brodd, med humor eller med budskap? Ikke at den 124. Høstutstillingen i rekken ikke byr på spennende kunst. Langt ifra. Kari Steihaugs Etter markedet har en genial idé, et budskap med betydning og er nitidig og vakkert gjennomført - Karoline Hjorts Mormormonologene likeså; tekstene er dessuten utrolig morsomme! Men hvorfor er de aller kjedeligste maleriene Norge kan by på valgt ut? Er det et ønske om å trenge maleriet inn i et hjørne til fordel for hva som regnes som moderne uttrykksformer?

2011-09-02T18:03:00.000+02:00

Det er ikke så ofte jeg går på fotokunstutstillinger. Men Moderna Museet i Stockholm viser en godbit av en utstilling og den måtte jeg bare få med meg. Museets samling av fotografier fra 1840 og frem til i dag vises frem til februar 2012 - det er snakk om et stort utvalg av de 100.000 (!) bildene i samlingen.

Jeg rakk ikke innom, men Fotografiska viser dessuten Robert Mapplethorpe frem til 2. oktober.

2011-07-13T12:28:00.002+02:00

MESTERVERK 1: JOHANNES VERMEER: Melkepiken (eller Tjenestepike heller melk) er det vakreste maleriet jeg vet.

Googles nye leketøy; http://www.googleartproject.com/ har en avdeling for Rijksmuseum Amsterdam - museet som huser mitt desiderte yndlingsmaleri; Melkepiken. Det er noen år siden jeg hadde den hjerteskjerende gleden av å se originalen, men jeg så Maleren i sitt atelier i Kunsthistorisches Museum Wien i sommer. Som fikk meg til å drømme om å reise til Amsterdam for å se Melkepiken igjen!

Sakset fra Wikipedia om Vermeers karriere: Det er ikke sikkert hvor Vermeer ble opplært som maler, eller hos hvem, men man tror han studerte i sin hjemby. Fordi Vermeer eide noen malerier eller tegninger av Carel Fabritius er det foreslått at Fabritius var hans lærer. Den lokale autoriteten, Leonaert Bramer, var en venn, men deres malerstil er heller forskjellig. Liedtke har foreslått at Vermeer var autodidakt, og fikk informasjon fra en av farens kontakter. Noen forskere tror at Vermeer ble opplært under den katolske maleren Abraham Bloemaert. Vermeer jobbet i tilnærmet samme stil som noen av Utrecht-Caravaggistene. I Delft konkurrerte Vermeer muligens med Pieter de Hoogh og Nicolaes Maes som produserte sjangermalerier i en lignende stil.

29. desember 1653 ble Vermeer medlem av Sankt Lukas-gildet, en handelsforening for malere. Gildets opptegnelser gjør det klart at Vermeer ikke betalte den vanlige opptagelsesavgiften. Det var et år med pest, krig og økonomisk krise; ikke bare var Vermeers finansielle omstendigheter vanskelige. I 1654 led Delft under den forferdelige eksplosjonen kjent som tordenskrallet i Delft, som ødela en stor del av byen. I 1657 skal han muligens ha funnet en beskytter, den lokale kunstsamleren Pieter van Ruijven, som lånte ham noen penger. I 1662 ble Vermeer valgt som leder av gildet, og ble gjenvalgt i 1663, 1670 og 1671, noe som dokumenterer at han (i likhet med Bramer) ble ansett som en etablert håndverker blant sine likemenn. Vermeer jobbet sakte, og produserte kanskje tre malerier i året, på bestilling. Da Balthasar de Monconys besøkte ham i 1663 for å se noen av arbeidene hans, ble diplomaten og de to franske geistlige som fulgte ham, sendt til Hendrick van Buyten, en baker.

Nytt for meg er at Vermeers stil linkes til Caravaggio - hvilket forklarer hvorfor nettopp de to er mine yndlingsmalere blant de store klassiske. (Oppløftende er det også at Vermeer jobbet sakte og kun produserte noen få arbeider i året. Så er det ikke så underlig at jeg selv bruker lang tid på mine malerier!)

2011-07-11T23:21:00.003+02:00

Vignetten til neste utstilling er designet! Egentlig er det en stund siden, men guri så trøtt man har vært denne våren. Designvirksomheten har gått sin gang, men maleriene har bare stått og ligget hulter om bulter i atelieet og gitt meg dårlig samvittighet. Derimot har det blitt en del reiser til Nordland med skissing og fotografering - jeg har nå idéer og visuelt grunnlagsmateriell til to utstillinger nordfra. Den første blir EScapes med landskapsmalerier og tegninger basert på intervjuer med folk jeg har møtt på min vei her. Jeg har mye arbeid foran meg og søker neppe utstillingsplass før til 2013 - men da er alle hjertelig velkommen!

2011-06-16T19:34:00.028+02:00

MADRID 29. APRIL 2011:
Når man først må fly dyrere er det ikke dumt å starte en kunstreise med omvei om Schipol/Amsterdam. Byen er seg nemlig sin kunstarv bevisst, så nasjonalgalleriet har åpnet en liten avdeling på flyplassen!

Heller ikke så dumt å skulle ankomme på Barajas/Madrid. Flyplassen er nemlig kåret til en av verdens 10 best designede flyplasser leste jeg på veien dit og siklet over suverene fotos av arkitekturen.
Ikke noe passer en designer slæsj billedkunstner bedre enn et chicandbasic-hotell midt i smørøyet mellom de viktige galleriene. Som sagt, så gjort. Her fordrives tiden lett med parmaskinke, kjempeoliven og et glass hvitvin eller to mens man venter på at sine medsammensvorne kunstreisere skal ankomme; takterrassen er helt herlig i godværet, resepsjonen bemannes av veldig hyggelige og kjekke unge spanske mennesker og rommene er enkle, rene og svært delikate. Og alt til en super pris.

LØRDAG 30. APRIL:
40 saler med spansk kunsthistorie på Museo Nacional del Prado. Min kjærlighet til det klassiske maleriet - og særlig til 1800-tallets portrettkunst, ble tilfredsstilt for en tid fremover.

Spesialutstillingen om den unge Ribera var veldig interessant. Allerede rundt 1616 malte han som en Caravaggio - med «clair obscure» og nesten en stilisert minimalisme som virkemidler. Så enkel og vakker ønsker jeg at min kunst skal bli! Men med en popsurrealistisk tvist, selvsagt.

Interessant var det også å se Goyas verker i virkeligheten. Det er vanskelig på mange måter å forstå hvorfor han har blitt stående som en påle i kunsthistorien - de fleste av verkene er på ingen måte typisk vakre. Men de arbeidene som omtales som «de sorte» er et ekstremt brudd med den klassiske tradisjonen og fremstår som moderne i innhold, komposisjon og fargeholdning den dag i dag.

Etter å ha studert i museet i ni timer er det ikke noe som et gedigent stykke gulrotkake og en cappucino i museets café ;-)

SØNDAG 1. MAI:
Alle galleriene er stengt. Vi tar istedet turen til El Rastro - Europas største marked. Der er en egen gate med kunstnere - amatører i vår forstand - men viktigere er at den samme gaten også selger fete rammer til en svært grei penge. Selv hadde jeg gjerrigbuksene på og etter timer med tråkking kjøpte jeg ingenting med min «vanskelig å få hel hjem»-unnskyldning. På kvelden ble det vin og tiltygg i Mercado san Miguel slik man skal.

MANDAG 2. MAI:
Våkner syk! { %§&# } Programmet for dagen blir gjennomført likevel. Først fotoutstilling på Caixa Forum - et kultursenter med kjempespennende arkitektur! Dernest Museo Reina Sofia - som på ingen måte sto til mine skyhøye forventninger. Uoversiktlig og korridor på rom på korridor med bare noen utstilte verk i hver. Det ble nesten mer en treningstur enn en kunsttur.

Men etter hvert kommer man til modernismen og verker av Picasso, Miro og Dali - da faller ting mer på plass. Selv å stå i kø for å se Guernica var verd bryderiet.

Egenmelding på kvelden. I sengen med dyna godt oppunder halsen. Potettortilla, salat og cava i magen. Festlig dubbede «Los Simpsons» og «Funboy y ChumChum» i tv-ruta. Noe å lære av det også; uansett hva du gjør, så gjør det knallbra!

TIRSDAG 3. MAI:
Trosser feber, hoven nese og såre øyne. Lise for sistnevnte er El Museo Thyssen-Bornemisza - og gjett om jeg forelsket meg helt!

Villahermosa-palasset er et vakkert og delikat bygg i seg selv og baronen og baronessens kunstsamlinger er helt utrolige. Sammen eier de et lite lands nasjonalgalleri og har sikkert finansiert kjøpene med et lite lands nasjonalbudsjett.

ONSDAG 4. MAI:
Hjem! Etter enda mer (fordømt) luftkondisjonering på fly, flyplasser og tog kan jeg endelig pakke meg inn i min gode dundyne hjemme!

2011-04-13T14:39:00.005+02:00

Foto: Istockphoto.com

Våren er tiden for kunstreise! Denne gangen går turen til Madrid, til noen av verdens beste samtidskunstmuseer; Museo del Prado, Reigna Sofia og Thyssen-Bornemisza - og til spennende private gallerier i verdensklasse. Medbrakt blir kamera, skissebok, åpent sinn, tom koffert og tom mage!

2011-01-28T11:47:00.008+01:00

NYFRELST: Hvem skulle tro denne her skulle få dilla på skiturer i mørket?

Alt som er verd å gjøre er verd å gjøre ordentlig. Så også det å være gressenke. Skal man gå på ski på kvelden, gjør man det - alene eller ikke. Lærdom etter skitur i går kveld - helt uavhengig av gressenkestatusen:

Å synge stev i bilen hele veien til åsen er ikke lurt om man har
varmen på full guffe og ikke har med vann.
Det er ikke nødvendigvis -3 i åsen, selv om Yr sier det. Det kan også være -10.
Om man føler på seg at man skal møte et dyr rundt svingen, er det ikke nødvendigvis en elg. Det kan også være en hare. Heldigvis.
Harer skvetter flere meter når du møter dem rundt svingen.
Skiløpere skvetter når de møter harer rundt svingen.
Man setter lettere personlig rekord i lysløypa, hvis man er redd for at lyset skal bli tatt før man kommer rundt.
Skiløping uten lysløype er mye mørkere uten måne.
Skiløpere uten lysløype og uten måne, skvetter selv om de ikke møter harer rundt svingen.
Å synge stev i bilen hele veien fra åsen er ikke lurt om man har varmen på full guffe og ikke har med vann.
Det er ikke nødvendigvis -12 vel hjemme i Hamar, selv om Yr sier det. Det kan også være -18.

Og hva gjør dette innlegget i en kunstblogg? Jo, som lettskremt gressenke på kveldsskitur tenker man ikke på kunst, design og jobb i det hele tatt. Herlig!

2010-10-15T18:14:00.007+02:00

WALLFLOWERS: DogShelter I har et psykologisk innhold, men var dessuten en formal utfordring - konstruerte og organiske prikkemønstre skal gå opp i en helhet.

Så var WallFlowers over. Alle de solgte maleriene er snart levert til sine nye eiere, alle tegningene likeså. Det er litt rart å slippe taket i sine "brain children", men det er jo en nødvendig del av kunstnertilværelsens bølgedaler. Muligens er man en smule bipolar med sine lange perioder i selvvalgt ensomhet i atelieet, ettfulgt av popstjernetilværelse på vernissage.

Allerede nå er det bare å jobbe videre - her er ikke tid til hvile! DogShelter I skal nemlig også vises på Galleri Hervolds juleutstilling og får der følge av DogShelter II. Dessuten har høsten bydd på en lønn i de utroligste gultoner rett utenfor ateliervinduet - den, sammen med bjørkene utenfor stuevinduet hjemme, har inspirert opptil flere landskapsmalerier. Noen av de vil bli vist i Galleri Hervold, noen vil bli vist på Kunstbankens juleutstilling.

Nesten større enn jeg tør tenke på er Brygger J.C. Jacobsens portrætkonkurrence. Derfor tenker jeg ikke på det - nå skal jeg bare gjøre. På Facebook - finnes det bedre egnet sted til å finne et ansikt? - har min egen lille konkurranse gått. Ti velvillige meldte seg som modeller og en er nå trukket. Gleder meg til å undersøke modellens personlighet for så å finne et uttrykk for arbeidet! En hel måneds studie med levende modell har jeg ikke gjort siden Kunst- og håndverksskolen, så dette blir virkelig spennende. Resultatet sendes til bryggerens konkurranse - og utvalgte malerier vil bli stilt ut på Kronborg slott i Helsingør! Skulle en være så heldig!

2010-09-19T19:42:00.021+02:00

The Oxford English Dictionary 2nd edition: In social situations, a wallflower is a slang term used to describe shy or unpopular individuals who do not socialize or participate in activities at social events. The first known usage of the term in this sense was in an 1820's poem entitled County Ball by Winthrop Mackworth Praed.

Velkommen til vernissage

lørdag 25. september 2010 kl. 15:00.

Galleri Svae Gjøvik Kunstgalleri

Kauffeldtgården på Gjøvik

UTØFT OG RURALT: Detalj fra «StillLife V» midt i arbeidsprosessen.

Det nærmer seg ny vernissage. Denne utstillingen blir mer personlig enn noen gang - det gjør det ekstra nervepirrende. Nå som gamle greier er overvunnet tør jeg lage bilder av det. Såvidt. Men hva er vel en kunstner uten mot til å se på det menneskelige?

Denne gangen har jeg drodlet litt over det å gå stille igjennom livet. Noen går gjennom livet som veggpryd, vi er «de andre» som går umerkelig i ett med tapetet. Slik som mine gamle venner fra barndommen og jeg. Vi gjorde ingenting ut av oss - og jeg selv var aller verst. Fåmælt, uutholdelig sjenert og blottet for sosialt talent ...

Tittelen insisterte på at jeg også skulle male blomster. Noe som egentlig byr meg imot og således blir en utfordring. Det har vært et av mine dogmer som billedkunstner - å alltid jobbe med noe som kjennes uoverkommelig. Alt hva blomstene symboliserer av svakhet og sarthet har jeg foraktet, det har jeg ikke villet ta i. Så nå gjør jeg nettopp det - og kikker kanskje samtidig mine egne svake og sarte sider i hvitøyet ...?

2010-08-08T12:45:00.014+02:00

BERLIN 3.–6. AUGUST 2010: På studiereiser er det lett å få nye favoritter. Egentlig var denne reisen til Berlin en biennale-tur, men amerikanske Bruce Nauman på samtidskunstmuseet Hamburger Bahnhof ble det store høydepunktet. Ikke alt han gjør er min greie – han jobber mye med rom man kan gå inn i, med tekst utformet i lysstoffrør og slikt. Jeg liker jo konkrete verk med litt ironiske idéer, så skulpturene fra utstillingen ga meg lyst til å prøve meg på skulptur selv. Og det har jeg ikke gjort siden studietiden! (– det er viktig å gi seg selv utfordringer ...)

Bruce Nauman er fra Fort Worth, Indiana, USA. Født i 1941, studerte matematikk og fysikk før han begynte å arbeide med kunst. Nauman er blant de viktigste innen samtidskunsten i dag og er representert i viktige samlinger verden over, blant annet på Hamburger Bahnhof.

Animal Pyramid. Resin. Denne var snasen – surrealistisk at dyrene var uten ører. Først vel hjemme mens jeg studerte fotografiene jeg hadde tatt innså jeg at skulpturen nok er avstøpninger av flådde dyr. Fasinerende ekkelt.

Four Pairs of Heads. 1991. Bronse. Rar idé, brilliant utført. Dette er helt hva jeg beundrer hos andre kunstnere!

Concrete Tape Recorder Piece. Enkel og genial. Faktisk inspirasjon til min neste utstilling – selv om den blir noe helt annet enn hva Nauman gjør.

Les om Nauman på Wikipedia >

2010-07-20T10:25:00.004+02:00

Etter mitt første besøk i Louisiana innser jeg at man trenger en hel dag. Egentlig ville vi helst se utstillingen med Sophie Calles arbeider, men etter et supert laksesmørbrød og hvitvin i caféen, fuglemating og generell nyting av godt vær, arkitekturen, interiørdesignet, designbutikken, havsutsikten og relativt usjenert glaning på andre turister (ref. hvitvinsglasset) rakk vi bare å besøke utstillingen Munch after Warhol.

Louisiana skriver selv om utstillingen: Andy Warhol og Edvard Munch. To af den moderne kunsts største ikoner. To tilsyneladende diametrale modsætninger. Men der er flere gode grunde til, at Louisiana nu sætter dem sammen. I et møde, hvor de hver især viser deres enorme styrke. Og samtidig synes at sætte hinanden i nyt perspektiv.

For de fleste vil det sikkert virke som et højst overraskende møde. Ja måske ovenikøbet som et slags sammenstød mellem to store, vidt forskellige kunstnere – overfladens mester Andy Warhol (1928–1987) og periskopet fra sjælens dyb, Edvard Munch (1863–1944). Men der er flere gode grunde til at føre dem sammen på denne udstilling, som er tilrettelagt af Louisianas direktør Poul Erik Tøjner.

For det første den konkrete kendsgerning, at Warhol i 1984 – efter en udstilling med Edvard Munchs grafiske arbejder i New York – udførte en stor suite af tryk, baseret på fire ikoniske motiver hos Munch: Skrig, Madonna, Selvportræt og Broche. Eva Mudocci.

For det andet arbejdede både Warhol og Munch intensivt med grafikken som medium, med begreberne kvantitet og gentagelse som pejlemærker. Begge har de lavet uendelig meget grafik, og begge er de optaget af at variere detaljer fra blad til blad.

For det tredje ønsker udstillingen at korrigere billedet af de to ved at vise, at Warhol er mindre overfladisk, end han ofte opfattes som, og Munch tilsvarende mere overfladisk. At de to rent faktisk har et stærkt kunstnerisk fællesskab og en fælles forståelse for kunstens kommunikerende kraft. De er begge kunstnere, som kender styrken af at have et klart kunstnerisk sprog, der slår igennem med næsten reklame-æstetisk styrke, men som samtidig ved, at dette ikke udelukker et indhold.

2010-06-03T20:09:00.006+02:00

Jeg må skryte av fasanene vi har på Disen Kulturveksttun. Ikke at de reker rundt her dagstøtt, altså, men om en frisk og rask kunstner er på plass tidlig en søndag morgen, for eksempel, så er hun garantert et lite møte. Phasianus colchicus, som han heter på latin, er usannsynlig vakker å se på med de irridiserende fjærene og har faktisk inspirert fargevalg i flere av mine malerier ... Men pynten bedrar, sier jeg bare! Skryt til side. I parringstiden hyler fjørfeet som en stukken gris. Fort går tankene over til farsert fasan, fasanpaté, smørsurret fasanbryst med kantareller i fløte- og konjakksaus ...

2010-05-31T22:10:00.011+02:00

LISE FOR SJELEN: Ikke akkurat slik, men nesten!

Så er det nye ateliéet mitt! I selve atelieet har jeg to store nordvendte vinduer ut mot jordene på Disen. På andre siden av huset ser jeg ut mot Disen Kulturveksttun og kan følge med på at Innlandets kulturaktører kommer og går :-) Håndverkeren er allerede i gang med oppfrisking – lyst og hvitt skal alt bli – kontoret skal først til pers, dernest ateliéet og kjøkkenet til slutt.

2010-05-26T21:01:00.011+02:00

DEKADENT ARISTOKRAT: Henri de Toulouse-Lautrec kom fra en aristokratisk bakgrunn som sønn av grev Alphonse-Charles de Toulouse, en eksentrisk adelsmann som etter sigende var «født 100 år for sent».

LIDENSKAPELIG NATTERAVN: Henri de Toulouse-Lautrec levde fullstendig for kunsten. Han bodde i Paris, nær Montmartre, hvor de store kabaretene underholdt folk og bohemene hadde base. Det er plakater for disse showene han er mest kjent for idag.
Lykkelig er den kunstner som har mulighet til å tjene litt ekstra på plakatkunst. Den mest kjente er den sykelige aristokraten Henri de Toulouse-Lautrec som tegnet, drakk, løy og hadde seg i Paris' fargerike og dekadente teaterliv på slutten av 1800-tallet. Toulouse-Lautrec gikk under for alkoholen i ung alder, bare 36 år gammel. Men han rakk å oppleve å bli innkjøpt av Louvre.

Ikke samme dekadanse over Innlandets teaterliv – men det blir til salt på hummeren etterhvert og ikke minst er den lykkelige undertegnede tett på Hamars blomstrende kulturliv. Og sjangsen for at en havner helt på skråplanet på Disen kulturveksttun er dessuten vesentlig mindre enn på 1800-tallets Montmartre :-) KILDE: WIKIPEDIA

2010-05-18T18:33:00.006+02:00

SPELMANN: Ann jukser i annen kunstsjanger på munnharpekurs.
FOTO: LASSE STANG/OA.

En halvtime for seint ute telte jeg på knappene. Best å å stå over hele kurset nå, kanskje, for ikke å forstyrre de andre. Det er alltid jeg som er på hæla – muligens ble jeg føldt litt for sent. Men nei, jeg får stå i det her nå, selv om det er pinlig. Munnharpekurs for absolutt nybegynnere holdes jo ikke i eninga.

Idet jeg ruslet inn mot smia på Eiktunet og klatret over en skigard, kom en hyggelig kar meg i møte. Det var Sigbjørn (Solbakken) – læreren for helgas kurs. Og joda, selv etternølere var velkommen, forsikret han. Og akkurat det med å være velkommen er det beste minnet jeg sitter igjen med etter kurset. Ikke ofte man blir så åpent mottatt i et nytt miljø!

Vi var fem kursdeltakere, sikkert med helt forskjellige motiver for å ønske å lære munnharpespill. Robin og Erik virket utenpå som to unge menn med interesse for og kunnskap om de litt tyngre musikksjangrene. Inger kunne mange instrumenter fra før og trallet vakkert etter noter. Geir Birk virket som om han jobbet profesjonelt med musikk. Og så var det meg da. Med null kunnskap om noter, toner eller noe som helst annet som har med musikkutøvelse å gjøre. Overhode.

Ikke vet jeg hvor, når og hvordan ønsket først oppsto. Men det har ligget der lenge. Og jo mer jeg har hørt på jazzet folkemusikk – og omvendt –, jo mer har lysten til å spille munnharpe kommet til overflaten. Men du kjenner leksa; jo lengre du utsetter å lære deg noe, jo vanskeligere blir det å komme igang. Hvorom allting er; Stein (Villa) greide en gang i tiden å overbevise meg om at munnharpe kan man faktisk bli flink til å spille selv om man ikke har rørt et instrument siden blokkfløyta på barneskolen. Helt uten musikkunnskap, annet enn som tilhører, har det virket som å spise en kjempeelefant å skulle lære seg både om musikk og et instrument.

Den første dagen var det nok å lære å få lyd i harpa. Det var veldig annerledes enn jeg hadde forestilt meg. Jeg trodde at vibrasjonene i harpa sammen med rommet i munnhulen skulle lage lyden. At det faktisk måtte pustes for å forsterke lyden var en åpenbaring – og en utfordring å få til.

Mellom kursdeltakernes jobbing med å frembringe lyd, spilte Sigbjørn de lifligste triller – veldig artig å høre hva man faktisk kan få ut av det mest portable av alle instrumenter, men også litt forstemmende å innse hvor langt det er frem til at man selv kan fremføre gjenkjennelige slåtter.

Denne første kursdagen var det forøvrig et strålende deilig vårvær – og med regnværet som har vært de to ukene imellom kurset til dette føres i pennen er det på alle måter et godt minne.

På kvelden var det buskspell og juging på de fire førstnevnte kursdeltakerne, mens undertegnede reiste hjem og øvde på Anne Knutsdotter og et par andre slåtter fra standardsangboka.

Andre kursdag skjedde de små miraklene vi var lovet på forhånd; fremgangen kjentes nesten ut som om den kom av seg selv. Lyden i harpa ble kraftig og fin. Selv lærte jeg dessuten at jeg ikke er tonedøv – jeg kan høre en tone og gjenskape den selv. Denne kursdagens leksjon; å sette tonene sammen til melodier – er dog et stykke frem i tid for mitt vedkommende. Robin og Erik lærte seg Kråkevisa og fremførte den for oss på slutten av dagen. Geir Birk gjorde improvisasjoner over Kjerringa med staven, mens Inger og jeg fortsatte jobben med å få god lyd i harpa. Inger lærte seg Hanen stend på stabburshella på slutten av dagen, mens jeg nok ikke kan skryte på meg en eneste melodi. Det iskalde været denne dagen hadde dessverre ikke noe av skylda.

Oppsummert var dette to hyggelige dager i trivelig lag, gode lunsjer laget av kjekke damer, godt vær og dårlig vær – tusen takk for lån av lue og genser, Inger! – men viktigst; en innføring i munnharpespill jeg nå er overbevist om at man kan mestre selv uten forhåndskunnskaper. Det er ikke godt å angre på noe – angren over aldri å ha lært meg musikk gjør jeg nå noe med; den første biten av elefanten er fortært takket være kursarrangører og kursleder Sigbjørn.

Denne artikkelen er også publisert i magasinet «Munnharpa». Morsomt!

2010-05-11T18:06:00.002+02:00

En elvemusling på ateliéet kikker på meg med bebreidende blikk ...

2010-05-06T21:04:00.004+02:00

Har kastet bort noe tid i det siste på å lese om interiør og kjøpe interiørgreier. Og best som det var fikk jeg i oppdrag å designe en stand i dag. Ikke bare får jeg brukt det jeg har lært meg - jeg får også lånt ut stæsjet jeg har kjøpt. Det er en hersens mening med alt, som fru Gundersen pleide å si. (Hun pleide også å si at livet er en gamp.)

2010-05-05T20:41:00.042+02:00

Lørdag 1. mai:
05:30: Husets herreavdeling og jeg har vært kjærester i fem år. Det ble feiret i går med et par glass vin i dannede former og en fire år gammel spekeskinke fra Gudbrandsdalen. Anne Kath. dukket plutselig opp i tankene (!), jeg sjekket en promillekalkulator på nettet og fant at kvinner har promille på morgenen etter to glass vin! Hva!?! En herreavdeling av herværende størrelse tåler to glass fint derimot, sa kalkulatoren, så han ble revet opp av senga og stappet i bilen for å kjøre huskunstneren på toget.
10:00: Rett til Covent Garden for å snuse inn atmosfæren. Cappucino og Caramel Brownie for å få den rett storbyfølelsen. Gammel vane, dog ikke av samme kickfaktor nå som man får like god kaffe i Hamar.
14:00: Det å bedrive selvstendig arbeid er ingen skjønnhetskur. Digre, blå soveposer under øynene dagstøtt får en til å ønske seg til spa. En hektisk jobbreise er langt derifra. Kjøpte ELLE sammen med lunsjen for første gang på 20 år.
15:00: Camden Market. Regnet bøttet ned.
18:00: God seng på hotellet. Forkjølelsen holder seg vel unna. ELLE, Fear and Loathing in Las Vegas.

Søndag 2. mai:

RØD FARE I: Foto stjålet fra jonnybaker.blogs.com

07:00: Regnet bøtter fortsatt ned. Markedsdag. Ypperlig dag for å se arbeider av gatekunstner og nå superkjendis Banksy samtidig som man kanskje får gjort et kupp eller to. Det ble med Banksy. Smugleste på forsiden av The Sun på T-banen at Kate Moss har bestilt en mural av Banksy til 150.000 pund. Pløyde et par superkule vintage-butikker. Alle hadde Chesterfields. Følte meg så riktig at jeg nesten ble litt uvel.

BARE FARE: Et av Eberhard Havekosts malerier stjålet fra zingmagazine.com

12:00: White Cube viser Eberhard Havekost leste jeg på nettsiden. Det gjør de sikkert når de ikke har stengt. [ Stygge ord. ]
15:00: Saatchi Gallery viser The Empire Strikes Back med noen av de viktigste indiske samtidskunstnerne. Dessuten har Dinesen laget gulvet i galleriet. Hjertesukk.
18:00: Rusler en runde i Kings Road. Føttene begynner å få nok. Tilbake til T-banen. Glemte å stikke innom Taschen, så jeg tusler tilbake til Saatchi og kjøper boken om de viktigste samtidskunstnerne. Lesestoff og inspirasjon over fem hundre sider. Føttene har egentlig fått nok av London allerede - nevnte jeg det?
18:30: Stikker innom Body Shop for å fore oppunder spa-tanken. Litt ille berørt etter aldri å ha satt mine føtter et slikt sted på 20 år. Men den unge herremannen som jobbet der var svært behjelpelig og guidet meg til kremer "to combat early signs of ageing".
19:00: Tidlig hotellkveld igjen. Fear and Loathing. Ikke akkurat noen lise for sjelen, men den første og beste engelske stadig uleste boken jeg fikk nappet med meg hjemmefra.

Mandag 3. mai:
07:00: Frokost i en pose på hotelldøra. Litt søtt egentlig. Regnet bøtter fortsatt ned. Og tror du ikke undertegnede reiste fra både paraply og regnjakke. Ja-ja. Jobber på et miniforedrag jeg skal holde om magasindesign mens jeg venter på at våren skal slå ut i full blomst.
11:00: Ingen vår å spore. Jobber på ideer og fremdriftsplan for WallFlowers-utstillingen mens jeg lunsjer på restene av gårsdagens kveldsmat.
12:00: Lei av å sitte inne. Det er bare å hutre seg ut skal jeg rekke dagens utstillinger. Stikker innom Miju og kjøper en regnfrakk med hette på. Føler jeg ser ut som døden selv og skulle ønske det hadde stått Miju med store bokstaver på ryggen, slik at folk skjønte at jeg var kul selv om det ikke så slik ut.
13:00: Tate Modern i dag. Og Tate Britain. Mye det samme som i fjor, skuffende nok. Ikke interessert nok i skulpturene til Henry Moore til at jeg gadd betale for å se dem. Bladde heller i designbøker i bokhandelen og prøvde å få skuldrene ut av ørene.

Tirsdag 4. mai:
07:00: Frokostpose, pakking og utsjekking. Venstrefoten har fått nok av storbytraverskoene. Alternativet er høyhælede mokasiner.

RØD FARE II: Foto stjålet fra artnet.com som sikkert i sin tid har stjålet det fra kunstnerens egen nettside.

10:00: National Portrait Gallery. Mitt yndlingsgalleri. I hele verden. Øverst på facinasjonsskalaen troner Marc Quinns selvportretter i eget kjøleskaptemperert blod. (Mark Quinn har forøvrig laget en portrettskulptur av den før nevnte Kate Moss - i gull.)
14:00: Hode og føtter har fått nok. Lett lunsj, så trosser jeg blæsten og tusler ned i National Gallery - som man aldri blir ferdig med. Tenker over plutselig hvor få gamle man ser i London. Tror ikke den gjennomsnittlige levealderen er så høy her.
16:30: Føttene er ødelagt. Stikker innom Clarks for å kjøpe meg noen fotformsko som kanskje også ser litt snuppete ut. Damen bestemte seg for at jeg nok ikke kom til å kjøpe noe, så hun gadd ikke ekspedere. Så hun fikk jo helt rett. Trøstet meg med at det tydeligvis ikke syntes utenpå hvor vondt jeg hadde i føttene - det kunne vært det letteste skosalget i hennes karriere.
17:00: Til Harrods etter øyenskygge. Den kommer jeg til å bruke mye.
18:00: Restene av føttene mine får se å få oss på toget til Gatwick. Soveposene er nettopp som før. London er ikke akkurat noen spa.

2010-04-14T23:58:00.009+02:00

VINTAGE CHESTERFIELDS: To tjukkaser importert fra Oxford er innkjøpt.

De er fete, mine nyinnkjøpte håndsydde, vintage Chesterfields. Det skal bli en fryd å sitteligge på tvers i disse og bla i kunstbøker. Jeg har fått nytt ateliér, må vite. Stort, uraffinert, fælt, skyhøyt under taket og garantert iskaldt vinterstid - men med god plass til kjempelerreter og store pensler. Innredningen må snakke for seg skal det gå an å trives og skape god kunst der. Antikvitetsforretninger og loppiser er trålet, rare ting er kjøpt inn i jakten på sjel.

2010-03-17T18:42:00.005+01:00

Med en stemme som egner seg best i trykte medier burde undertegnede ikke la seg utfordre til noe som helst på radio. Men da Per Cato Risberg inviterte til et lite kunstintervju på PC 9.12 hoppet jeg i det likevel. PC var kjempesøt og en smånervøs gjest følte seg riktig så velkommen. Kanskje kunst ikke er så verst på radio og på PC!

PC 9.12 er selvsagt på Facebook og intervjuet kan sjekkes her >

2010-03-16T11:06:00.005+01:00

LEDA OG SVANEN: Monokrom komposisjon med rødt blikkfang I.

LEDA OG SVANEN: Monokrom komposisjon med rødt blikkfang II.

For en kunstner å bli innkjøpt av Norsk Tipping er akkurat som å være en viss verdøl. Og ikke nok med en gangs tippelykke - de kjøpte tre malerier! Tror jammen jeg skal koste på meg full tank i dag :-)

2010-03-03T19:33:00.003+01:00

Da er vignetten for neste utstilling designet. WallFlowers skal vises på Galleri Svae i Kauffeldtgården på Gjøvik til høsten. Vernissage er 29. september. Tittelen antyder både noe om innhold, stemning og fargeholdning - men jeg håper å kunne overraske litt likevel!

2010-02-26T13:05:00.009+01:00

LYSLYKT: Glasset beskytter mot vind, så lykten kan også brukes utendørs. Dekor kan legges innenfor glassylinderen.

Tveit smie utfordret meg til å designe produkter for dem i et moderne formspråk. Jeg ønsket å laget en produktserie i absolutt enkelhet, som fremhever stålets egen skjønnhet - helt uten den tradisjonelle smijernsornamentikken. Samtidig er produktene designet slik at de som ender opp med å eie objektene, kan legge til dekor selv hvis de ønsker - det blir et samspill mellom mine intensjoner som designer og eierens personlige styling.

LANGBORDLYSESTAKE: Denne er designet med kvadratet som utgangspunkt - den ultimate formen i minimalistisk formgivning. Den kommer i to lengder; 50 og 80 cm.

FLASKETOPP: Tenk på alle vakre flasker du skulle ønske du kunne bruke til noe! Formen på lysholderen er enkel og ultraminimalistisk - det er flaskene du velger og dekoren du velger å putte opp i flasken som skaper uttrykket. Sett sammen så mange du vil!

2009-10-24T00:15:00.004+02:00

SKIKK FOR BRUK: Greveløkka skole fikk Hamar kommunes byggeskikkpris i år.

Det morsomme med at prisen gikk til en skole denne gangen var selvsagt at barna selv sto for underholdningen på prisutdelingen. Jeg var rørt til tårer! De var så utrolig søte der de sto; ingen sang helt i takt, en kom alltid inn en takt feil, en eller to bare mimet i all beskjedenhet, en vimset rundt og hadde lett panikk mens to allerede var etablerte sangstjerner :-)

FRA PROJECT POPSCAPE:

2009-10-22T23:45:00.021+02:00

GRÅGRØNN: Etter hvert som vår art tar for mye plass på kloden, må vi bruke de små grå for å bli grønnere! Foto: Rune Fossumstuen.

"BrainForest" ble siste verk demontert denne uken. Det skulle kanskje være litt vemodig å pakke bort en utstilling slik, men den har vært så godt mottatt at jeg vurderer å bygge videre på den og kanskje stille den ut andre steder. Så da bærer det inn i tenkeboksen igjen!

FRA PROJECT POPSCAPE:

2009-10-21T20:41:00.006+02:00

besøkte Project PopScape i Kunstbanken. Det er et fint tall!

2009-10-20T19:19:00.003+02:00

Tirsdag til uka ankommer en gruppe utryddingstruede elvemuslinger mitt atelier på Disen, sammen med Skogmuseets akvarieleder og utstillingsarkitekt. En gang i tiden var det valgets kval hvorvidt jeg skulle satse på kunsten eller et naturfag. I desember blir det pose og sekk!

2009-10-19T01:05:00.008+02:00

UT PÅ TUR: "No Evil III" er på turné i regi av Kunstbanken.
Project PopScapes dager er talte. I morgen er det tid for demontering. Litt rart hvor fort seks uker går. Men nye muligheter åpner seg - jeg hadde besøk av veldig hyggelige venner i går; rakfisklag med godt drikke til, som seg hør og bør, her midt i innlandet. Summa summarum; kanskje blir det sånn at jeg blir booket inn om malekursholder for vin- og kunstelskende dannede damer - i Toscana. Det er slikt man kan leve med.

FRA PROJECT POPSCAPE:

2009-10-15T22:04:00.008+02:00

"FROGS PERSPECTIVE" fra "Project PopScape".
Foto: Rune Fossumstuen.

En etter en ble de stappet på syltetøyglass, beundret ihjel og så spiddet på en nål. Men bare humlene. Dem man elsker piner man. De var som små bjørner med vinger - og det vakreste jeg visste. En liten humleart er på rødlisten over truede dyrearter. Tenk om det er min skyld.

2009-10-14T23:56:00.016+02:00

TURKAMERAT: "SpotScape" 287 x 70 cm fra utstillingen "Project PopScape". Foto: Rune Fossumstuen.

Postvernissagetraumatisk stress. Kjente på det noen dager etter åpningen av "Project PopScape" den 5. oktober. Mange kom på åpning. Til tider var det nærmest kø for å komme inn i hvelvet. Eller kanskje føltes det bare sånn for meg som sto midt i rommet og snakket med alle. Kusinene mine kom. Vennene mine kom. Det er både tøft og fint på samme tid. Er mer naken da. Men kan hvile øynene på noen som er på min side.

Det har vært seriøs interesse for to av arbeidene. Kanskje blir et av dem en utsmykning på Helgelandskysten. Det er bare en uttalelse fra en snekker som mangler. Ny vegg for arbeidet, må vite.

2009-08-05T12:23:00.006+02:00

I arbeidet med å gå på grønt har ordet «Greenwashing» blitt en del av begrepsapparatet. Det har jo ligget i luften en stund – nok en gang – at det å leve mer i pakt med omgivelsene vil være en trendbølge. Markedskreftene suger tak i radikale ideer og melker dem tomme, forbrukerne sitter trøtte tilbake ...

«Greenwash» sakset fra Wikipedia: (a portmanteau of green and whitewash) is a term used to describe the practice of companies disingenuously spinning their products and policies as environmentally friendly, such as by presenting cost cuts as reductions in use of resources. It is a deceptive use of green PR or green marketing. The term «green sheen» has similarly been used to describe organizations that attempt to show that they are adopting practices beneficial to the environment.

2009-07-30T12:21:00.005+02:00

Det er så mange måter å skaffe seg prestasjonsangst på. Prokrastinering - også kjent blant kunstnere som skrekken for det blanke lerretet - er nesten for en god, gammel venn å regne nå. En venn som aldri svikter, som jobber nært og tett sammen med deg gjennom strabasene. Og det underlige er at uten dette tilsynelatende dagdriveriet blir kvaliteten på arbeidene aldri den samme. Den tanketomme tråkken frem og tilbake i atelieet, jakten på fjollete nettsider å kaste bort tid på, lett panisk blafring gjennom alle slags magasiner og stadige besøk på Facebook bidrar faktisk til noe verkene ikke kan klare seg uten ...

Like fint fungerer det å legge listen for samarbeidspartnere høyt. Det gir en skrekkblandet fryd som er like effektiv som et helt konkret spark på stjerten. At vi faktisk har fått lov av Den norske opera å låne teknisk utstyr skal jeg hilse og si er skjerpende.

2009-06-29T14:26:00.006+02:00

I ethvert kunstprosjekt kommer et punkt hvor man angrer som f... på at man ikke valgte noe trygt, kjent og kjært å jobbe med. Hvorfor i all verden skulle jeg velge å skape en abstrakt animasjon? Hva i all verden har jeg begitt meg ut på? Hvordan i all verden skal jeg greie å lande dette? Utfordre seg selv som kunstner. Lære nye ting og være i forkant. Fylle livet med interessante hverdager. Ikke stoppe i faglig utvikling. Alt det der betyr ingenting nå som hjernen sprekker. Er det ingen vei ut? Beam me up, Scotty!

2009-06-18T13:46:00.006+02:00

Nå er Monokrom komposisjon med rødt blikkfang I og II på andre siden av Mjøsa. I lokaler med uforskammet høy sjarmfaktor i Kauffeldtgården på Gjøvik. I morgen er det åpning. Synd det ikke er is på Mjøsa, så kunne man unnet seg et glass sjampis før skituren hjem.

2009-06-17T17:29:00.009+02:00

I dag har jeg studert «rødlista». Rare planter på lista er i ferd med å forsvinne. Og da snakker vi ikke evolusjon i darwinistisk forstand. Mer den påtvungede fra oss på toppen av hierarkiet, The Fittest. Disse plantene skal bli popkunst. Jeg er også en av de som bare prater og ikke gjør noe. Men i bilder.

2009-06-08T12:53:00.012+02:00

Vi hadde møte i går, komponistkumpanen og jeg. Sjekket lyd i hvelvet i Kunstbanken, hvor vi skal stille ut til høsten. Knipset og tungeklikket, tok opp og spilte av. Sjekket hva veggene er laget av, lurte på hvor vi skulle gjemme avspillingsutstyr og slikt. Målte og veiet. Og reiste derfra ikke akkurat hundre kilo lettere, men noe. Alle idéer er nå på plass.

Herfra er det bare å følge listen, utføre, krysse av. En oppmuntring på veien er det utrolig morsomme at min lokale gallerist har solgt mitt 4,5 meter store bilde Komposisjon med konstruerte og organiske striper (Shiny Happy People Walking By) til CC Gjøvik ...

2008-10-03T12:25:00.005+02:00

Møt min gode kompis Sigurd som skal komponere til Project PopScape. Det er ingen hvemsomhelst! Sigurd har mange kule oppdrag på cv'en som for eksempel jobber for Bertine Zetlitz og ingen ringere enn Cher! Sigurd er gjennomført pop helt ut til fingerspissene og jeg kunne ikke valgt en bedre samarbeidspartner for lyden til verkene!

Kunsthoteller er det hippeste på storbyfronten.
I SJEKK UT CHAMBERS I MINNEAPOLIS I SJEKK UT ARTE LOUISE I BERLIN I

2008-10-01T17:26:00.007+02:00

MEG: Skrekkslagen fryd før debututstillingen.

Det er nå det begynner. Ingen ringere enn Kunstbanken Hedmark Kunstsenter har godkjent utstillingssøknaden vår; Project PopScape. Min og min gode venn og komponist Sigurd Røsnes' "brainchild" for det nærmeste året. Allerede nå er det gledegruing på gang. Skrekkblandet fryd. Frykten for å mislykkes og frykten for å lykkes.

Kunst begynner å bli så innmari stort. Damien Hirst er blitt dobbelt så rik som Elton John. Skal tro hvordan verkene går over i historien? SJEKK HIRST Petter Stordalen har fått seg et lite virtuelt galleri - med Sune Nordgren forelesende om samtidskunstnerne de har kjøpt inn. SJEKK DEN SAMMENLEGGBARE LOMMEKURATOREN